Beskrivelse
Denne dagen hadde jeg noe helt annet bilde i hode mitt om hva jeg skulle ut å fotografere, men så lenge en bare drar tilbake til de samme stedene veldig ofte, så får en kanskje noe unikt. Det var sen kveld en November kveld, og jeg skulle ut og fotografere nattehimmelen og stjernene. Men ikke mange minutter etter jeg hadde fått sett min første stjerne, så forsvant de alle plutselig. Jeg tenkte da at det hadde kommet et skydekke over meg, men ikke lenger etterpå, så hadde jeg problemer med å se over til den andre siden av vannet. Det var ikke skyer som hadde dekket nattehimmelen i det hele tatt, men var en tåke som hadde rullet inn over landskapet.
Heldigvis så var det også helt vindstille denne kvelden, som var helt nødvendig for at dette bilde skulle bli noe bra. Det var så mørkt denne kvelden, at dette bildet trengte en lukkertid på 4 minutter. De minuttene føltes ut som en evighet mens jeg stod ved siden av kameraet, og ventet på å få se resultatet. Hadde det vært et lite vindpust iløpet av de 4 minuttene, så hadde sivet svaiet i vinden, og bildet hadde ikke lenger vært skarpt.
Heldigvis var lykken ved min side på denne anledningen, og jeg føler meg heldig som har fått fanget dette flyktige øyeblikket i evigheten.
